Publisert i Fontene nr. 9/2008

Bli med på en reise til Lucca i Toscana. Det er kveld og vi skal på konsert i en av de gamle kirkene, la Chiesa dei San Giovanni.  Inne i kirkerommet er det kjølig, en deilig avveksling fra den varme sommerlufta ute. Daglig er det konserter her – i kveld er det kor og orkester fra Firenze som framfører verker av Carl Orff.  Orkesteret stemmer instrumentene, en jevn strøm av ustrukturert lyd fyller rommet. Presis kl 21 stiller koret opp. Så snart roen har senket seg kommer dirigenten inn. Han løfter taktstokken, orkesteret starter musikken. Koret blir slått inn av dirigenten etter innledningstakter fra orkesteret.

Jeg blir veldig oppmerksom på dirigenten, Maurizio Preziosi,  som jeg bare ser bakfra. Hele kroppen hans er i bevegelse, jeg kan merke den energien han gir til kor og orkester. Jeg ser  hvordan dirigenten arbeider og hører hvordan han får fram vakker musikk fra profesjonelle sangere og musikere.

Tankene flyr med musikken. Jeg tenker: Kan man sammenligne det å være dirigent med å være veileder? Kan en veileder være som en dirigent som bruker hele seg, er fullt og helt til stede her og nå, og som bidrar til at de profesjonelle sosialarbeiderne utfører sin kunst på beste måte?

Intensjonen med denne artikkelen er ikke å undersøke likheter og forskjeller mellom det å være dirigent og veileder, men å se på hvilke elementer som er viktige for å skape et godt samspill mellom veileder og de som mottar veiledning. God veiledning er en spennende og krevende prosess; hvilken kompetanse er nyttig for å utøve veiledningens kunst? Jeg vil gi et innblikk i en veiledningspraksis med eksempler fra grupper i kommunal barneverntjeneste. I en årrekke har jeg jobbet som veileder og gjort meg mange erfaringer og refleksjoner om hva som fungerer godt og hvorfor veiledning er viktig. Det er spennende og utfordrende å sammenfatte mine tanker og dele dette med kolleger. Mitt ønske er at denne artikkelen vil gi et faglig bidrag og virke inspirerende for mine kolleger, enten de søker veiledning eller jobber som veiledere for andre.

Min faglige kompetanse er hentet fra systemisk tenkning og kommunikasjonsteori. Jeg vil presentere noen begreper fra utdannelsen i Kommunikologi. (Fleiner og Sjøbakken 1985/2001).

Hvorfor veiledning?
Både nyutdannede og erfarne sosialarbeidere etterlyser faglig veiledning i sitt daglige arbeid. Systematisk faglig veiledning over tid er et viktig tiltak for å oppleve at vi utvikler oss som fagpersoner. (Strømfors og Vindegg 2002) Min erfaring er at det å gi tid til ettertanke i en ellers travel hverdag, er viktig og nødvendig for å holde ut i jobben og bidra til faglig kvalitet. Susanne Bang skriver at profesjonelle hjelpere ikke kan fortsette å gi omsorg og menneskelig kontakt til klienter i nød hvis de ikke også selv får en anerkjennende og omsorgsfull støtte i det daglige arbeidet.(Bang 2003) Veiledning er en måte å ivareta dette på.

Rammer og grunnleggende forutsetninger
Hva er forutsetninger for å skape trygghet i veiledning? Å ha gode rammer rundt veiledningsmøtene er en svært viktig forutsetning for at de skal fungere etter hensikten. At travle sosialarbeidere får en opplevelse av at veiledningsrommet er annerledes enn de rommene de ellers beveger seg i. Der skal det være ro, uten forstyrrelser, slik at de kan lene seg tilbake og oppleve at her er det god tid og plass for dem.

Vi kan også kalle rommet for pusterom. Her skal man puste, og være klar over at man puster.
Hjernen trenger oksygen for å fungere. I et så viktig arbeid som barnevernsarbeidet er, skal hjernen helst fungere best mulig. Å ha ett fokus, å ikke bli forstyrret utenfra, er et viktig virkemiddel for å gi pusterom.

Smittsomme tilstander
Veileders virkemiddel for å bidra til pusterommet er å være godt forberedt, med særlig fokus på hvilken tilstand en vil være i og formidle når møtet starter. Hvilken tilstand vil jeg ha under veiledningsmøtene, hvilken tilstand skal veiledninga bidra til? Sofia Manning (2006) sier at coachen er en tilstandsspesialist. Slik Manning skriver om coaching, tenker jeg at det er synonymt med begrepet veiledning. Hun sier at en tilstand består ev tre grunnelementer; fysiologi, språk og overbevisninger/fokus. Alexandersson/Pettersson (2003) beskriver tilstand som summen av alle dine tanker og opplevelser. Hva jeg tenker, sier og fokuserer på påvirker min tilstand. Jeg kan gå til et møte med irritasjon, oppgitthet, negativ eller positiv spenning, glede eller optimisme. Tilstanden ”leses”/tolkes i min fysiologi og de ordene jeg sier. Veilederen skal være bevisst sin egen tilstand. Tilstander er smittsomme! Ved å være bevisst hvilken tilstand jeg vil ”smitte” med, er sjansen større for at den ønskede tilstanden får gjennomslag. Forberedelsen handler også om å tenke på de menneskene som kommer til veiledning; hvem skal jeg være sammen med nå, hvordan har de det i dag, hvordan kan jeg best ivareta hver enkelt akkurat nå? Å være beredt når de kommer, puste rolig selv, og eventuelt ha kaffen klar. Opplevelsen av å være ventet og møtt med en god tilstand kan være betydningsfull for hvordan møtet blir. Det gir en følelse av å bli verdsatt og bidrar til å orientere seg her og nå og finne pusterommet.

Å gå i takt, eller bryte mønstre
Hvordan møter vi den vi skal kommunisere med? Sjøbakken og Fleiner bruker begrepene fra amerikansk; pacing – leading – pattern interruption. Pacing betyr ”å gå i takt med” og kan gjerne forstås med Kirkegaards ord:

Hvis det i sandhed skal lykkes at føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremmest passe på at finde ham der, hvor han er og begynde der. Dette er hemmeligheden i al hjælpekunst.

Skal veiledninga ha noen verdi må jeg som veileder møte menneskene der hvor de er når de kommer. Ved å gi dem anerkjennelse med utgangspunkt i der de har sin oppmerksomhet, kan vi i fortsettelsen jobbe videre med det som skal være dagens tema.

Først av alt må jeg ta den andres perspektiv, finne den andres takt og følge den, før jeg kan lede ved å foreslå et skritt videre. Noen ganger er pacing og leading ikke tilstrekkelig, en kommer inn i fastlåste mønstre og må gjøre et mønsterbrudd – pattern interruption. Noen ganger, dersom vi i en veiledningsgruppe er fordypet i svært alvorlige tema, sier jeg noe helt uventet, litt galgenhumoristisk, for å bryte det dystre. Det kan løse opp og gi en endret god tilstand, forutsatt at humoren er gjort med respekt og situasjonsfornemmelse.

Rammene er forutsetninger vi skaper noe innenfor. I følge Gregory Bateson bør konteksten oppfattes som metakommunikasjon og kan forståes som en psykologisk ramme. Det vil si at de rammene vi setter bestemmer hvordan situasjonen blir oppfattet. (Ølgaard:1991)

Å lage en veiledningskontrakt i starten av et veiledningsforløp er en måte å tydeliggjøre rammene. Kontrakten vil gjerne inneholde de praktiske rammene som tid og sted, ansvarsdeling og forutsetninger en blir enig om. Hensikten med veiledninga er det jeg arbeider mest med når vi skal lage en kontrakt.

Intensjoner; ønsket resultat og tilstand
Hva og hvor vil vi med arbeidet vårt? Hvorfor holder vi på med det vi gjør? Hvor bevisst forhold har sosialarbeidere til det å formulere hensikten med et arbeid; samtaler med foreldre, hjemmebesøk, faglige og tverrfaglige møter? Veiledninga bør ha fokus på dette. Hvis vi vet hensikten med det vi holder på med, er det forholdsvis enkelt å vite hva vi skal gjøre. Dette gjelder også når en skal starte veiledning: hva er hensikten med denne veiledninga? Hva skal være annerledes når vi har gjennomført denne veiledningskontrakten? Hvilken forskjell skal det gjøre? Hva ønsker den som får veiledning å få igjen for det? Vi ser på hvilket ønska resultat vi vil ha når veiledningskontrakten er gjennomført. Jeg har også et bevisst forhold til ønska resultat, mine egne intensjoner som styrer den jobben jeg gjør. Susanne Bang og Ken Heap (1999) skriver om en veiledningsvennlig kultur. At en av veilederens oppgaver er å skape en atmosfære i gruppa som stimulerer til læring og vekst. Dette tenker jeg best skapes gjennom refleksjon, der en får et meta-perspektiv på seg selv og de situasjonene og oppgavene en står overfor. Jeg ønsker at veiledninga skal bidra til inspirasjon, støtte og eventuelt nye tanker eller perspektiver på det en har jobba med i veiledningsmøtet. Det fine med å jobbe med grupper av kolleger er at et tema fra en person svært ofte bidrar til gjenkjennelse og læring for flere.

Jeg mener det er viktig i arbeidet med veiledningskontrakten at vi også sier noe om hvilke tilstander vi ønsker skal prege veiledningsmøtene. Eksempler på tilstander i veiledning kan være: tilbakelent, undrende, trygt, åpent, engasjerende, utfordrende. Min ønska tilstand under veiledningsmøtene er at jeg har full oppmerksomhet på de jeg veileder, at jeg er helt og fullt tilstede. Videre at det er sammenheng i det jeg sier, gjør og er, og at jeg har tro på nye muligheter i vanskelige situasjoner.

Kommunikasjon kan deles inn i flere nivå, og illustreres med et isfjell: (Alexandersson/Pettersson, 2003)

1. Atferd, handling, det vi kan se og høre – over vannflaten

2. Intensjoner/mål, under vannflaten

3. Grunnleggende forutsetninger og valgte sannheter, bunnen av isfjellet

Illustrasjonen skal vise at våre mål og intensjoner kan være bevisste og ubevisste. Våre valgte sannheter sitter dypest og er ofte ubevisste. Valgte sannheter er et begrep på våre grunnleggende forutsetninger eller forforståelser, våre verdier, det vi tror på, for eksempel våre faglige overbevisninger. Jeg tenker at veiledning dreier seg om å dukke ned under overflaten av isfjellet og se hva som skjuler seg der. En bevisstgjøring av det som ligger under overflaten kan få våre faglige vurderinger og handlinger til å være mer i tråd med det resultatet vi ønsker.

Veiledningsprosessen
Jeg vil beskrive et veiledningsforløp med et eksempel på et veiledningsmøte i en gruppe på 6 personer. De jobber sammen i kommunal barneverntjeneste. Veiledningstiden er 3 timer, og vi møtes hver 3. eller 4. uke.

En måte å starte veiledningsmøtet på, er at alle i gruppa får litt tid etter tur for å fortelle hvordan de har det akkurat nå. Fokus kan være å sette ord på tilstanden nå, hvordan det oppleves å være på jobb for tiden, eller hva en er opptatt av faglig sett. Hensikten med denne runden er å gi tid til å være til stede her og nå. I tillegg viser det seg at det er betydningsfullt for en personalgruppe å dele slike tanker, det er sjelden tid til det i hverdagen ellers.

Etter denne innledninga kan vi starte på dagens veiledningstema. Jeg kaller denne hoveddelen av møtet for veiledningsprosessen. Hele veiledningsmøtet er selvsagt en prosess. Jeg gjør det slik for å tydeliggjøre selve arbeidet med veiledningstema. Veiledningsprosessen har en kronologi, som kan settes opp punktvis slik:

• Presentasjon av tema/sak
• Spørsmål til avklaring av hva tema dreier seg om
• Formulering av bestilling – ønsket resultat av veiledning
• Refleksjon over sakens/situasjonens forskjellige perspektiv
• Oppsummering/avslutning

Hva er bestillingen?
Arbeidet starter med at den som har ansvar for veiledningstema – veisøker - forteller hva tema/saken dreier seg om. Min erfaring er at det gir en god prosess når denne historiefortellingen skjer uten avbrytelser. Noen ganger er tema vel forberedt og historien preges av systematikk. Noen ganger er det en historie tatt etter hukommelsen der og da. La oss si at tema er en familie bestående av en mor og en sønn på ni år. Moren er psykisk syk og gutten er svært selvstendig og skoleflink. Han er i et besøkshjem der han den siste tiden har blitt tiltakende trist og apatisk. Sosialarbeideren forteller mye mer om familien, og spør på forskjellige måter mens hun forteller; hvor syk er moren, og hva skal vi gjøre med denne gutten nå? Når hun har fått passe tid til å fortelle, ber jeg gruppen om å stille spørsmål de ble oppmerksom på da de hørte historien. Disse spørsmålene avgrenses til fakta rundt det som er fortalt, altså ”hull” i historien. Samtidig tegner jeg opp på en flip-over et kart over familien, nettverket og/eller andre vesentlige elementer fra historien. Etter spørsmålene fra gruppen tar jeg som veileder ansvar for det neste punktet, å intervjue den som skal få veiledning: Hva ønsker du spesielt veiledning i forhold til? Hva skal være annerledes for deg når denne veiledningen er ferdig? Hvordan ønsker du å ha det når du går herfra i dag? Det betyr at jeg har fokus på både ønsket resultat og ønsket tilstand.

La oss si at sosialarbeiderens bestilling er å finne ut av hvordan barneverntjenesten skal hjelpe denne gutten. Hun ønsker etter veiledninga å ha en opplevelse av faglig trygghet på hvordan hun skal forstå denne saken og hva som er riktig å gjøre videre.

Den kreative prosessen
Det er nå veileders og gruppas kreativitet kommer til anvendelse! Hvordan skal en arbeide for at den som søker veiledning får best mulig hjelp med sin bestilling? Veisøker kan ha ønsker om framgangsmåte, resten av gruppa kan ha idèer og veileder kan ha forslag. Dersom de andre ikke har ønsker eller forslag, kan veileder foreslå arbeidsmåter. Ofte kan det på dette tidspunktet virke godt for den som mottar veiledning å sitte i lytteposisjon mens resten av gruppa arbeider. De fem andre gruppemedlemmene kan reflektere med utgangspunkt i det de har sett og hørt mens veisøker fortalte sin historie. I tillegg vet de hva hennes bestilling er. Det kan være en hjelp at veileder minner om bestillingen og at ”hva skal jeg gjøre”- spørsmålet ikke blir berørt i første omgang. Noen grupper kan være raske til å komme inn på sporet å gi gode råd om hva veisøker kan/bør gjøre. Her skal veilederen være observant og styre prosessen mot refleksjon som åpner opp for tanker og opplevelser (Andersen 1996). Jeg tror det er viktig at gruppa som reflekterer får god tid, samtidig som det ikke skal vare for lenge slik at det blir for mye for veisøker å forholde seg til. Dette blir en vurdering fra veileder ut fra samlet tidsramme og tilstanden i gruppa. Når gruppa har fått sin tid, kan veileder gripe inn og sjekke om de har fått sagt det de hadde på hjertet nå. Så henvender veileder seg til veisøker og spør om hennes opplevelser og tanker etter denne refleksjonen. Når hun har fått sagt sitt, kan hun gi en videre og evt mer spesifisert bestilling til kollegene sine. For eksempel: hvordan skal jeg formidle vår bekymring til mor i neste møte?

Enten kan de reflektere videre, eller de kan lage et rollespill for å demonstrere måter å gjøre dette på. Avslutningsvis kan det være en refleksjon i felles gruppe for å oppsummere hva som har kommet fram. Veileder kan skrive de sammenfattede stikkordene på tavlen, evt tegne for å sammenfatte prosessen.

Før vi avslutter veiledningssesjonen, er det viktig at veisøker får sagt noe om hvor langt hun er kommet i forhold til bestillingen, og at veileder sjekker ut med henne at det er ok å avslutte arbeidet med denne saken.

Avslutning av veiledningsmøtet
Å avslutte et møte på en rolig og ryddig måte kan være minst like viktig som hvordan en starter. Når arbeidet med saken er helt avslutta, er det tid for å oppsummere og avslutte veiledningsmøtet. En måte å avslutte på er at alle i gruppa sier noe om hvordan de har opplevd møtet, hva har de lært, hva vil de dra fram som de vil ta med seg å bruke i faglig sammenheng når de trenger det? Hensikten med dette er at alle får gjøre sin egen oppsummering og trekke ut det de vil ha med seg. Det innebærer også en evaluering av møtet; hva har vært bra, og hva kunne vært annerledes. Sist, men ikke minst er det en tydelig markering av avslutning.

Veileders rolle
Jeg mener at veileders viktigste rolle er å holde overblikket under veiledningsmøtet. Det vil si å følge prosessen i gruppa mer enn innholdet i det som er tema. I kommunikologi bruker en begrepet grunnsortering. (Fleiner og Sjøbakken 1985/2001). Det vil si at vi har noen grunnleggende sorteringer som det er viktig å ha balanse i. Eksempelvis grunnsorteringen assosiert//dissassosiert: å være assosiert betyr å være midt i opplevelsen, følelsene. Å være dissassosiert betyr å se seg selv fra utsiden. Når en sosialarbeider kommer til veiledning med noe hun strever med, er hun gjerne assosiert i en situasjon hun har vært i. Når hun tenker på situasjonen er hun tilbake i opplevelsen som om den skulle være her og nå. Følelsene tar overhånd, hun klarer ikke å se seg selv fra utsiden. I veiledning dreier det seg ofte om å få hjelp med å endre posisjon fra assosiert til dissassosiert. Skal en gjøre en endring med en situasjon eller relasjon, må en kunne være både assosiert og dissassosiert. Det gjelder å finne en balanse som fungerer for å forholde seg slik en ønsker til situasjonen eller personen. Denne grunnsorteringen henger ofte sammen med en annen, som er å skille mellom fortid//nåtid//framtid. En situasjon som har vært kan noen ganger fortone seg som om den gjelder nå, følelsesmessig, selv om den faktisk tilhører fortida. Den kan dermed også begrense personens framtid hvis den ikke blir ryddet opp i. Det handler for eksempel om å jobbe med motoverføring, som Susanne Bang (2003) skriver svært nyttig og utfyllende om.

Jeg tenker at en viktig hensikt med veiledninga er at veisøker får sett på seg selv fra utsiden, for å få tilgang til andre måter å tenke om seg selv på. Det bidrar veileder til ved å holde fast i rammene for møtet og jobbe mot veisøkers bestilling. Å hele tida la veisøkers behov styre prosessen i gruppa. Gruppas kontrakt med ønska resultat og ønska tilstand gir også rettesnor for hva en skal ha fokus på. Dette kan være en hjelp for veileder til å stille de spørsmålene som passer til denne gruppa.

Skal veileder kommentere innholdet i veiledningstemaet, komme med innspill, gi råd? Jeg tror at så lenge veileder gjør dette i liten grad, at det ikke overtar innholdet i møtene, er det positivt som en variasjon. Det handler også om hvor den enkelte gruppe er i sin faglige utvikling. For eksempel har jeg hatt grupper med ganske nyansatte barnevernsarbeidere, der jeg har valgt å tre ut av rollen som veileder og laget noen undervisningsbolker. Siden jeg har jobbet mange år som saksbehandler i barnevern, har jeg erfaring som jeg kan formidle videre til dem i form av undervisning. Jeg velger også noen ganger mot slutten av møtet å ha en kort undervisningsdel der jeg oppsummerer det vi har gjort og setter det inn i en teoretisk ramme, for eksempel med begreper fra kommunikasjonsteori.

Oppsummering
Jeg mener at god veiledning, og gjerne med en ekstern veileder, er helt nødvendig for at vi som fagfolk skal kunne jobbe med mennesker i nød på en forsvarlig måte. Det forsvarlige handler først og fremst om å ivareta seg selv; er jeg i godt samspill med meg selv etter alle opplevelsene jeg har hatt på jobb den siste tida? Når dette er på plass, kan en møte klientene på en respektfull og anerkjennende måte, slik at det samspillet også kan fungere best mulig. Kan jeg etter denne beskrivelsen si at jeg opplever meg som en dirigent når jeg jobber som veileder? Ja, et anerkjennende nikk eller et innspill i form av et relevant spørsmål kan få fram mye kompetanse fra kolleger i samspill. Min oppgave er å ha overblikket og komme med noen innspill for å holde fokus slik at prosessen drives framover. Når gruppa og veilederen preges av engasjement og kommunikasjonen er støttende og anerkjennende, da opplever jeg  veiledning som god musikk.

Referanser

• Litteratur:

Alexandersson, Charlotte & Pettersson, Susanne: Leda med förtroende.
SISU idrottsböcker, Stockholm 2003.
Andesen, Tom: Refekterende Processer. Samtaler og samtaler om samtalerne.
Dansk psykologisk forlag 1996.
Bang, Susanne og Heap, Ken: Skjulte ressurser. Om veiledning i grupper.
Universitetsforlaget 1999.
Bang, Susanne: Rørt, rammet og rystet. Faglig vekst gjennom veiledning.
Gyldendal norsk forlag 2003.
Manning, Sofia: Coaching. Det handler om at stille de rigtige spørgsmål.
Aschehoug Dansk Forlag A/S 2004.
O’Connor & McDermott: NLP, neuro-lingvistisk progammering. Principper og function.
Borgens forlag, Danmark 1996.
Gus Strømfors og Jorunn Vindegg (red.): Faglig veiledning i sosialt arbeid.
Kommuneforlaget 2002
Ølgaard, Bent: Kommunikasjon og økomentale systemer ifølge Gregory Bateson.
Akademisk forlag, Danmark 1991.

• Internett:

www.samspel.no
www.studiokomfor.no

• Utdannelse:

Fleiner, Truls & Sjøbakken, Jorunn (Fra 1985/2001): Tverrfaglig trenings- og sertifiseringsprogram (fra 1985) i Kommunikasjon og Forandring – (fra 2001) i Kommunikologi: 1) Studiet av struktur og dynamikk i kommunikasjon og forandring (når all atferd, inkl. opplevelse, er definert som kommunikasjon). 2) Læren om det som er felles.
Fører fram til Tverrfaglig Meta-Kompetanse (TMK).
Skandinavisk institutt for Kommunikasjon og Forandring – STUDIO KOM FOR: Skandinavia. Hovedkontor i Norge.

Opp